Okay so those 38 days flew by waayy too fast! What happened to the time we had left huh? The last month here has been the most amazing month of my life, i've done so many things, gotten to know new people and gotten to know old people even better! All these people are all a part of why my year has been so amazing, but they are also the reason why i've cried more the last two days, than i think i've ever cried before. Goodbyes are something that you never get used to, no matter what, saying goodbye to someone that means the world to you is never going to be easy.. There are so many people i didn't get to say bye to and so many people i didn't get to spend enough time with, which really hurts to think about right now, but i know that i will come back one day and make up for the time lost and for the goodbyes i didn't get to take! I'LL SEE YOU ALL AGAIN ONE DAY! There are so many people i would like to thank for putting so much effort into making my year so sick and for always making sure i'm having a blast! I wanna thank the SQUAD for being my best friends, for always taking me on adventures and always making me smile, you're the best! I wanna thank my norwegian crew for being the best friends/family i could ever ask for, and for always putting up with my annoying self! Thanks to everyone i got to know this year and thanks for all the memories we've got, they are all coming back with me and they will stay with me forever! The people that deserve the biggest thank you of them all is my wonderfull, amazing, one of a kind, host family. Without you i wouldn't even be here! And then there's the 4 most amazing people i've ever met. My three sisters and my best friend, Lotte, Nessa, Stephany and Maxine! What would i have done without you?! WHAT AM I GONNA DO WITHOUT YOU HUH?! You have been there for me every step of the way and i cant even imagine not having you there to talk to and to give me a hug when i need it.. I love you to the moon and back and i will always remember you and all the crazy things we've done together! Saying goodbye to you has been the hardest thing i've ever done and i swear to god i'm not doing it again!

So yeah.. I guess its time to leave the place i've called home for the last 10 months.. IT SUCKS! But i'm one of those lucky people that get to call more than one place home, and for that i'm forever greatfull! I might be leaving home, but i'm also coming home! I'm coming home to people that i love just as much the people i'm leaving! And to be honest, i'm pretty stoked to see you all again!

A couple of people pointed out yesterday, that i was laughing while crying when i said goodbye to them. I think i know why now! Its because i know that this isn't the end of the journey that we started together and i know we'll all meet again one day and have a blast! Stay golden Whistler, i'm out.




Okay, here we go.. 

Du vet når du gleder deg til noe i lang tid, og endelig kommer dagen og du har det så gøy og alt er bedre enn du forventet, også plutselig er alt over og det virker som at det aldri skjedde? Vell, det er akkurat den følelsen jeg har inni meg for tiden og har hatt den siste tiden. Jeg er redd for å tenke på hvor lang tid det er til jeg skal sette meg på flyet hjem og sette de små føttene mine tilbake på norsk jord, for jeg vet at tiden er så alt for kort. Jeg reiste hit med det inntrykket at det kom til å bli 10 utrolig lange måneder, og at jeg ville ha tid til å gjøre alt jeg ville gjøre, oppnå alt jeg ville oppnå og ikke mist ha tid til å vende meg til tanken på å reise hjem. Det har vært dager hvor det har virket som at tiden har gått saktere enn jeg trodde jeg kunne takle. Men her sitter jeg og prøver og overtale meg selv om at jeg er klar til å reise hjem og at det skal bli så deilig å komme tilbake til alt der hjemme.Jeg vet så alt for godt at jeg lyver til meg selv hvert minutt jeg prøver å overtale meg selv om at det er greit å reise fra livet mitt her. Jeg går gjennom gangene på skolen og vet at om omtrent en måned kommer jeg kanskje aldri til og gå gjennom de gangene noen sinne igjen. De folkene som sier "hei" til meg på skolen eller smiler til meg når jeg går gjennom villagen, er folk jeg mest sannsynligvis aldri vil se igjen. Jeg har opplevd ting her som folk aldri vil være i stand til å skjønne hvor mye har påvirket og endret meg som person. Jeg har blitt kjent med folk her som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv, folk jeg har fortalt alle hemmelighetene mine til og folk som har påvirket meg uten at de engang selv vet det. Og hvordan kan det forventes at jeg skal forlate alt det og være okei med det? Du har allerede gjort det engang, vil du kanskje si, men jeg har ikke det. Sist gang jeg forlot noe, visste jeg at jeg kom tilbake om ett år og at alt ville være det når jeg kom tilbake. Denne gangen er det ikke sånn, jeg har ingen anelse om når jeg kommer tilbake og om jeg vil se de fleste av disse folkene noen gang igjen. Alle disse tingene, er ting som går gjennom hodet mitt hver eneste dag og gjør at jeg er redd for å reise hjem. Redd for at jeg kun har 38 dager igjen av det live jeg har bygget for meg selv på et annet kontinent, et liv kun noen få mennesker vet hvordan har vært. De samtalene jeg har hatt med vennene mine mens vi kjører gjennom Whistler på kveldene. De kveldene vi har funnet på ting sammen, ledd og hatt det jeg vil påstå har vært den beste tiden av livet mitt. De dagene vi har tilbragt på ski eller på stranda. Dette er alt minner. Minner som vil være med meg resten av livet og som jeg vil tenke tilbake på nå jeg blir gammel og det er noe jeg er fult klar over. Det er bare det at jeg har så lyst til å lage flere minner som det, men for tiden virker det som at nettopp tiden er det som kjemper i mot meg og slutten på dette fantastiske året kommer fortere enn jeg noen gang hadde forventet at det skulle...




 

English

Okay, here we go.. 

You know when you have been looking forward to something for a long time, and then the day is finally there and you are having the best time ever and everything is better than you expected it to be, and then suddenly its all over?  Well, that's exactly what i'm feeling and have been feeling for the last couple of months. I'm scared of thinking about how little time i have left until i have to get on the plane and put my tiny feet back on Norwegian ground, because i know that there's not enough time. I went here with the impression that these 10 months would be extremely long, and that i would have time to do all the things i wanted to do, achieve all the things i wanted to achieve and most important have time to get used to the thought of leaving it all behind. There were days i felt like time was going by slower than i thought i could handle. But now, here i am, trying to convince myself that i'm ready to go home and that it will be nice to get back to everything back home. I know way too well that i'm just lying to myself every minute that i try to convince myself that its okay to leave the life i have here.I walk through the hallways at school knowing that in about a month i might never walk through those hallways ever again. The people that says hi to me at school or smile at me when i walk through the village are people i most likely will never see again.I've done things here that people will never be able to understand how much affected and changed me as a person. I've gotten to know people here that know me better than i know myself, people I've told all my secrets to and people who have affected me without them even knowing it.And how do you expect me to leave all of that and be okay with it? You've done it once already, you might say, but i haven't. The last time i left something behind i knew i would come back to it in a year and it would all be there waiting for me. This time, i have no clue when i will come back or if i will ever see most of these people ever again. All of this, are things that go through my head every day and makes me scared of going home. Makes me scared of only having 38 days left of this life i have created for myself on a different continent, a life only a couple of people know what has been like. The late night conversations I've had with my friends while driving through Whistler at night. The nights we've spent hanging out, laughing and having what i will consider to be the best time of my life. The days we've spent together skiing or by the the lake. These are all memories. Memories i'm gonna carry with me for the rest of my life and think back on when i'm older and i am fully aware of that. The thing is just that I have this urge to create more memories like that, but the time is fighting against me and the end of this year is coming at me faster than i had ever expected it to..  

 




Hei, jeg vet jeg ikke har blogget på veldig veldig lenge og jeg skulle gjerne sagt unnskyld for det, men for å være ærlig så har det bare blitt nedprioritert i det virrvarret av ting som foregår. Jeg har tidligere bare fortalt dere om ting jeg har gjort, men nå tenkte jeg at jeg skulle la dere få ett lite innblikk i hva det er som foregår oppe i hodet mitt og hvordan jeg har det. 

Jeg er godt over halvveis i utvekslingsåret mitt, det året jeg så lenge har drømt om å få oppleve, og jeg skal helt ærlig si at det skremmer meg. Hvordan kan 6 måneder føles som 4 uker, som om at det kun var noen få uker siden jeg satte meg på det flyet som var starten på noe som skulle vise seg å bli noe helt fantastisk. Canada har gitt meg mer enn jeg noen gang kunne forestilt meg og jeg blir litt skremt hver gang jeg tenker tanken på å skulle gjenfortelle dette året  til alle de hjemme som har sittet utenfor og sett på at jeg lever ett liv de ikke har muligheten til å delta i. Hvordan skal jeg liksom kunne fortelle de om alle de tingene jeg har gjort og få de til å oppleve det jeg har opplevd. Uansett hvor hardt jeg prøver og hvor detaljert gjenfortellingen min er, vil de ikke klare å forstå hvordan det har vært. 

Hver eneste dag lærer jeg nye ting. Om meg selv, om familien min, om vennene mine og om folk der hjemme. Jeg tror at en hver person som bestemmer seg for å reise ut på utveksling på egenhånd vil føle det samme. Jeg får ofte høre fra vennene mine hjemme at jeg har forandret meg siden jeg reiste og jeg føler selv at det er sant. Jeg tror jeg har utviklet meg og vokst veldig som person gjennom disse månedene. Den lille sperren jeg kanskje hadde når det gjaldt å ta kontakt med nye mennesker er så godt som borte, den tanken om at alle valgene jeg tar må baseres på det andre synes er så og si ikke der lenger og jeg har en gang for alle skjønt at den tiden jeg bruker på folk som bringer negativitet inn i livet mitt er bortkastet. Dette året er mitt år, det er det året hvor jeg skal gå den veien jeg så lenge har ønsket å gå, jeg skal gjøre alle de tingene jeg har drømt om å gjøre, og da er ting som det bare bortkastet tid.

I tiden før du faktisk reiser på utveksling vil folk rundt deg, folk fra organisasjonen din fortelle deg at du må forberede deg på hjemmelengsel og tunge tider, de vil fortelle deg om hvordan du kommer til å leve på den rosa skyen den første tiden. Og ja, forbered deg på det, men ikke overbevis deg selv om at det er noe som kommer til å skje. Jeg har levd på den så kalte rosa skyen hele oppholdet mitt, jeg vet det er litt fælt å si, men selv om jeg savner dere hjemme mer enn dere aner, har jeg ikke kjent på hjemmelengsel eller tunge tider, noe jeg er veldig glad for. Ja, jeg har vært fantastisk heldig med vertsfamilie og alle de tingene rundt det, pluss all den støtten jeg får fra venner og familie hjemme, og det er nok er stor grunn til at jeg ikke har følt på de tingene, men jeg overbeviste meg selv før jeg reise og mens jeg har vært her om at det er ingen grunn til å la de tunge tidene komme så lenge det kan bli unngått. 

 En god venn av meg sa at hun følte at utvekslingsåret hennes var som ett nytt liv, at hun hadde startet helt på nytt og at det hjemme hadde blitt stoppet. Jeg kunne ikke sagt meg mer enig. Det er akkurat 112 dager til jeg forlater Canada og det livet jeg har bygget meg opp her borte og  jeg har kommet til ett punkt hvor jeg ofte tar meg selv i å tenke på hva som føles mest som hjemme. I Norge har jeg familien min og alle de fantastiske menneskene som betyr så mye for meg, og ja, Norge vil alltid være "hjemme",  men jeg har alt det her også, en familie som føles som min egen og fantastiske mennesker rundt meg. Ting er ikke lenger ukjent og det er dette som er normalt for meg nå. Jeg vet hvordan ting foregår og hvordan det er ment at ting skal være. For eksempel er jeg nå vandt til at folk sier "how are you", "excuse me" eller "sorry" i annen hver setning. Jeg er vandt med å kalle lærerne mine Mrs/Ms/Mr og vandt med at totalt ukjente folk starter en samtale med deg på gata. Ting som engang føltes nytt og unormalt er nå gammelt og normalt.Canada vil alltid være mitt andre hjem, ett sted jeg kan reise hjem til når enn jeg måtte ønske. 

Jeg har fått venner her som for litt over ett halvt år siden kun var noen navn i en mail, som nå er som familie for meg. Det var de jeg startet dette året med og det er de jeg skal avslutte det med. De er de eneste som noen gang vil forstå akkurat hva jeg har vært med på, nettopp fordi de har vært med meg hele vegen og de har opplevd de samme tingene som meg. Canada har påvirket meg i så stor grad og jeg vil være evig takknemlig for alle tingene dette fantastiske landet og menneskene har gitt meg. Jeg vet jeg fortsatt har en god stund igjen og at det kanskje virker rart at den tiden jeg har igjen skremmer meg, men nå jeg tenker på hvor fort de andre 200 dagene gikk, virker 112 dager utrolig kort. 






 




Heei nå er jeg tilbake på skolen etter en helt fantastisk juleferie!

Juleferien var annerledes og rar på mange måter, men det var veldig morsomt å få oppleve en annen type jule- og nyttårs feiring.

Siste dag på skolen før ferien reiste jeg og Lotte til Vancouver med vertsforeldere mine for å handle det siste av julegaver, og få unnagjort de siste forbredelsene før jul. Alt var veldig annerledes for jeg hadde ikke det miste snev av julestemning og jeg klarte ikke helt å se for meg at julaften var rett rundt hjørnet, så det virket mer som en vanlig shoppingtur..

Julaften tilbrakte vi hjemme og spiste middag med familien og noen venner av familien. Middagen var så langt fra tradisjonell julemiddag som du kan komme, vi spiste blåsjell til forrett og tartar til hovedrett, noe som var overraskende godt!

Vi valgte å ikke åpne julegavene på julaften og heller vente til neste morning, men vi klarte ikke vente så vi endte opp med å åpne en julegave hver på kvelden.

Resten av ferien tilbrakte jeg for det meste med ski på bena! Forholdene på fjellet har vært helt fantastiske store deler av ferien og jeg har tilbrakt så og si hver dag der sammen med vennene mine!

Ett par dager før nyttårsaften reiste jeg til Vancoucer med Even og det var faktisk min første offesielle shopping tur! Kjøpte litt ting jeg trengte og tilbrakte mye tid på McDonalds.. Vi gjorde ikke så mye, vi endte egentlig bare opp med å gå inn i alle butikkene sånn 6 ganger fordi vi ikke klarte å bestemme oss for om vi skulle kjøpe ting eller ikke..

Har også vært på flere eventyr med Nessa og Bendik.

New years eve ble tilbrakt på ski med Andreas før jeg spiste med raclette med familien. Etter middag reiste Lotte, Nessa og jeg til en som heter Charlie! Det var en veldig vellyket kveld sammen med alle vennene mine og jeg kunne ikke avsluttet 2014 på en bedre måte!

Hele 2015 har bokstavelig talt blitt tilbrakt på fantastiske Whistler/Blackcomb mountain med venner og familie! Siste dag av ferien kom de fleste norske fra squamish og pemberton til Whistler og vi gikk ut å spiste middag sammen!

Nå har skolen offesielt startet igjen og 2.semester er nesten her. Det er nesten helt uvirkelig hvor fort tiden har gått og det skremmer meg litt at jeg snart er halvveis i utvekslingsåret mitt.. Selv om jeg har det helt fantastisk her, så skal jeg innrømme at det å feire jul og nytt år her har fått meg til å savne hjemme litte grann! Jeg får besøk av mamma, pappa, Nora, bestemor og bestefar i slutten av februar, noe jeg gleder masse til! Håper alle hadde en fin jul uansett hvor i verden dere befant dere!




Har fått beskjed hjemmefra om at jeg må blogge mer, men det er lettere sagt enn gjort! Så istedet for å skrive masse, legger jeg heller ut bilder slik at dere kan se litt hva som forgår!

Lotte, Sarah og jeg hadde en alternativ Thanksgiving dinner, fordi resten av familien var i Vancouver.

Lotte og jeg stoppet for å ta bilde av utsikten når vi kjørte til Vancouver.



Høsten her i Whistler har vært helt fantastisk fin!

Noen av folkene fra Squamish kom til skolen vår for å høre på en forelesning.

Nessa sitt fotball lag spilte sin siste kamp i Whistler, så noen av oss var der for å se på. Det var veldig kaldt, men været var syykt fint! Det var til og med en dobbel regnbue.

Utvekslingselevene her i området reiste til Vancouver, til Fright Night, en hjemsøkt fornøyelsespark.

På halloween kledde mange seg ut på skolen, også var det en fremvisning av mange av kostymene i kantinen. Det var veldig annerledes en det jeg er vandt med fra hjemme, men det var kjempe gøy!

Sporty ungdom!



Reiste til Squamish igjen for å sove hos Kristine og besøke de som bor der, og fy søren så mye morsomt vi gjorde! Haha, har det alltid så gøy sammen med dem!







En av dagene jeg var der bestemte Kristine, Thea, Eira og jeg oss for å gå til The Chief, som er ett fjell i Squamish. Det var en veldig morsom, (slitsom) tur opp dit, men det var så verdt det! Sjekk så fint det var på toppen, vi ventet en stund på toppen før vi gikk ned igjen så vi fikk med oss solnedgangen og greier!

  

Squamish by night.

   

Vi avsluttet dagen med å lage ekte norsk taco hos Andreas!



Det begynner å bli veldig kaldt her og snøen begyner å nærme seg villagen!



Jeg klarte til og med og ta meg sammen forrige helg, og jeg fikk skypet litt med de hjemme! Sorry guys, bildene er bare for morsomme til ikke å deles!





Er en del folk som har spurt om bilder om hvordan det ser ut her nå, så her har dere noen bilder.

Den helgen som var kom Eira og Kristine til Whistler en dag, så vi var med de hele dagen, noe som var veldig koselig! Også har elven som renner gjennom villagen frosset, så vi kunne gå på den! Merker at det begynner og nærme seg vinter her og jeg gleder meg såååå mye!!!

Fjellet åpner forresten på lørdag, så da blir det nok endel skikjøring fremover!

Skal ikke si at jeg skal oppdatere oftere, for det virker ikke som at jeg klarer det! Men jeg skal oppdatere så fort som mulig!




Canadisk tid 5:57pm

Hei igjen! Har jeg lov til å si det? Unnskyld at jeg ikke har oppdater på sånn en måned eller noe, men det er bare det at det skjer ting hele tiden så jeg glemmer rett og slett av det. Siden det er så lenge siden jeg oppdaterte er jeg ikke sikker på om jeg husker alt jeg har gjort, men jeg skal prøve å få med de mest spennende tingene som har skjedd hvertfall!

For omtrent en måned siden reiste jeg med alle de andre utvekslingsstudentene her på en busstur i Rockey Mountains(!). Vi var innom en del steder, blandt annet Banff, Lake Louise og en isbree som jeg ikke husker navnet på. Jeg legger heller med bildere dere kan se på istedet for å skrive masse..

Siden sist har streiken tatt slutt og jeg har begynt på skolen, noe som er helt greit, men jeg merker at jeg savner å bare kunne oppleve dette fantastiske landet uten å måtte møte opp på skolen hver dag.. Dette semesteret har jeg History, Desktop Publishing, Computer Programming og French, noe som tilsvarer null lekser bortsett fra i history og jeg skal si jeg nyter og ha lite lekser!

Bortsett fra det hadde jeg noen koselige kvelder sammen med flere av utvekslingsstudentene før skolen starter hvor vi så på film og koste oss, og maaaange koselige filmkvelder med mine fantastiske søstre!

For to uker siden reiste jeg til Squamish for å besøke Kristine og de andre derfra! Jeg sov over hos Kristine fra fredag til lørdag, og på fredagen gikk vi ut og møtte de andre som bor der. Det var veldig koselig å se de igjen!

Siden sist har jeg også gjort noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre, JEG HAR SETT EN SKREKKFILM PÅ KINO! Jeg så Annabell på fredag(?) forrige uke sammen med Amund, Bendik, Thibault, Nessa og noen av vennene hennes.

Denne helgen er Thanksgiving-weekend her i Canada og her i Whistler betyr det TURKEY SALE! Du kan få tak i så og si alt man trenger til vinteren og det startet på torsdag og slutter i morgen. Det kommer så utrolig mange folk hit at det er helt sykt faktisk, tror ikke jeg har sett så mange folk handle på en gang! På fredag var jeg invitert til en movie-night hos Maxine, en canadisk jente som jeg har History sammen med, så jeg var der og sov over til lørdag. På lørdag dro jeg rett fra Maxine til villagen for å møte Andreas fra Squamish på Turkey Sale. Idag som er søndag har jeg vært på Turkey Sale med Kristine og Even fra Squamish og Olaug, det var veldig koselig!

Jeg skal prøve å oppdatere litt oftere en det jeg har gjort hittil, men hvis jeg glemmer det så må dere bare minne meg på det! Hvis noen vil vite det så er det nye nummeret mitt +1(604)902-2490 og addressen min er 6858 Barnfield Place V0N 1B6, Whistler.




Heisann, jeg har fått noen påminnelser om at jeg faktisk har en blogg jeg må oppdatere og nå er dagen endelig her, nå skal dere få et lite innblikk i alt jeg har gjort siden jeg kom hit. Nå har jeg vært her i to uker og det har gått så utrolig fort! Det går i ett hele tiden og dagene bare flyr unna, nå skjønner jeg virkelig hva man mener når man sier at tiden flyr når man har det gøy. Jeg må helt ærlig si at jeg ikke tror jeg kunne vært heldigere med stedet jeg har kommet til, familien min og den helt fantastiske gjengen med utvekslingsstudenter jeg får oppleve det her sammen med!

Jeg skal gjøre så godt jeg kan med å gjennfortelle de tingene jeg har gjort, men for å være ærlig husker jeg ikke alt som har skjedd.. Jeg kan hvertfall si så mye som at jeg ikke har startet på skolen enda på grunn av streik, men organisasjonen her i Canada har et veldig bra opplegg med en "alternativ skole" for oss studentene hver dag så det går veldig fint! Vi startet med dette opplegget mandag forrige uke og vi skal ha det frem til streiken er over.

Forrige uke gikk med til en del "bli kjent" leker/oppgaver, som i grunnen var litt kjedelig, men vi kom oss gjennom det! En av dagene var vi på en innsjø her i Whistler som heter Lost Lake, hvor noen av guttene badet og drev på en ropeswing! Og ja, det er forresten fortsatt veldig varmt her, det ligger på mellom 25-32 grader hver dag så det er ekstremt deilig!

På fredag forrige uke reiste vi til Vancouver med utvekslingsgruppa og for å være ærlig ble jeg litt skuffet over den turen for det ble i grunnen mer tid inne i bussen enn i selve byen.. På busseturen fra Whistler til Vancouver var det en helt utrolig utsikt flere steder på vegen og alle prøvde å få tatt bilde av det, noe som ikke var veldig lett!

Den tiden vi var ute av bussen fikk vi være med på noen utrolig kule ting! Vi kjørte først rundt i Stanley Park, som faktisk er ranket som den beste byparken i verden og den er til og med større en Central Park så det var mye å se, mye trær riktig nok. Vi var også innom Granville Island, hvor vi gikk på ett marked hvor de solgte masse forskjellig mat. Etter det tok vi bussen til noe jeg tror heter Coal Harbour, jeg er ikke helt sikker, der fikk se den tingen de tente den olympiske ilden fra OL i Vancouver i og vi fikk være med på noe som heter FlyOverCanada. FlyOverCanada var utrolig kult, det er litt vanskelig og forklare hva det er, men jeg skal prøve. Det her var ikke sånn at vi faktisk fløy over Canada, det var sånn at alle sammen satt inne i et rom, vi satt i hvert vårt sete også hadde vi på oss sikkerhetsbelte. Det var ikke noe gulv eller noe også viste de på en måte Canada på en stor skjærm forran oss og for å få det til å virke enda mer ekte endret tempraturen seg og været seg etter hva de viste på skjermen. Det er litt vanskelig og forklare men dere skjønner sikket.

Det var noen som giftet seg ved siden av den spekkhogger figuren på bildet! jeg syntes det var litt rart, men det var vist ikke så uvanlig..Det bildet nederst i midten er oss 5 norske som har reist sammen til Whistler og vi skal gå på samme skole også. Fikk beskjed om å fortelle dere at gutten i blå t-skjorte på det bildet heter Bendik Kolstad. Han er ekstremt kjekk, han spille amerikansk fotball og han er en av de beste guttene jeg kjenner.

Skal prøve å oppdatere igjen i slutten av denne uken og fortelle dere hva vi har holdt på med! Håper alle har det bra hjemme i Norge :)




 




Hei! Nå har jeg vært i Canada i litt over ett døgn og hittil er det veldig bra! Det var så synnsykt deilig og komme av flyet nå vi landet i Canada, alle sammen var mildt sagt slitene.. Vi var på flyplassen i litt over to timer før vi kom oss gjennom tollen, for alle sammen måtte gjennom noe sånn visumsjekk eller noe og i tillegg til det så mistet to av de norske bagasjen sin i London så da tok det litt ekstra tid. MEN VI KOM OSS FREM TIL SLUTT!!




Alle studentene ble hentet av en buss som skulle kjøre oss rundt til familiene våres, noe som tok sin tid! Den første natten sov jeg over hos en av representantene for organisasjonen min i squamish, før jeg ble hentet av vertsfamilien min der på onsdag :-) Når jeg kom hjem til familien møtte jeg v-søstrene mine Lotte og Nessa, det var veldig koselig å endelig møte de! Vi spiste middag og så hadde jeg og jentene en liten movienight før vi gikk og la oss.

I dag skal Nessa og Lotte vise meg litt rundt i the village(jeg vet ikke hva man sier på norsk) også skal vi spise lunsj, så det blir sikkert veldig koselig :)

 

Jeg blogger fra mobilen så beklager hvis det er synnsykt mye skrivefeil, orker ikke finne frem pcen..




Om akkurat en uke sitter jeg på flyet til Canada!! Hvor sykt er ikke det? Jeg hadde aldri i verden trodd at jeg faktisk kom til å gjøre det her for 1 og et halvt år siden, men når er dagen snart her. Det har godt så utrolig fort og jeg skjønner ikke helt hvor den sommerferien her har blitt av, det virker som at det var i går at vi fikk ferie. Nå som avreise begynner å nærme seg kjenner jeg at både spenningen og nervøsiteten stiger helt voldsomt. Familie og venner spør meg hele tiden om jeg er klar og om jeg gruer meg, men egentlig så vet jeg ikke helt, for en dag kan jeg ikke vente med å dra, mens andre dager gruer jeg meg som fy.. Men det er vell en del av hele denne opplevelsen og jeg prøver å ikke tenke så mye på om jeg gruer meg eller ikke for det gjør meg bare mer nervøs. Men selv om jeg til tider gruer meg så er jeg ikke i tvil om at dette kommer til å bli det beste året noen sinne!

Nå merker jeg hvertfall at jeg begynner å bli klar sånn når det kommer til pakking og fiksing av papirer og sånne ting og det er veldig deilig. Pakkingen har faktisk vært en veldig stor utfordring, man vet liksom ikke hva man skal ha med seg når man skal pakke ned hele livet ditt i EN koffert. Og det at Canada er et land med både varm sommer og kald vinter har ikke akkurat gjort det enklere, men nå føler jeg at jeg har nogen lunde kontroll. Nå håper jeg egentlig bare at jeg får utnyttet de siste dagene her hjemme til det fulle og får gjort alt som må gjøres før neste tirsdag. Jeg har litt planer de neste dagene, noe som forhåpentligvis får dagene til å gå litt fortere.. Nå må jeg få handlet de siste tingene jeg trenger og ikke minst få sagt ordentlig hade til venner og familie, noe som kommer til å bli veldig trist, men det skal nok gå bra..

Jeg har egentlig ikke så mye mer og fortelle, men jeg kan si at jeg kanskje kommer til å oppdatere en gang til før jeg reiser, men jeg får se hva jeg rekker!

 

 




Om 94 dager reiser jeg fra alt det trygge og kjente her i Norge og flytter tvers over Atlanterhavet og de neste 10 månedene skal jeg tilbringe i selveste Canada. Jeg har valgt og reise med organisasjonen Aspect og så langt er jeg veldig fornøyd med alt de har gjort. Aspect er "søster organisasjon" med Speak Education og er en ganske liten organisasjon. Fra jeg var på intervju i November og ble akseptert noen dager senere har det skjedd så ufattelig mye. På den tiden holdt jeg fortsatt på å bestemme meg for hvilket land jeg ville reise til, og nå har jeg fått tildelt skole, vertsfamilie og avreisedato. Det er først etter at alle disse tingene har kommet på plass at det virkelig går opp for meg hva det er jeg er i ferd med å begi meg ut på.

 


Jeg skal bo i en liten by med navn Whistler, byen ligger på vestkysten av Canada i delen British Columbia. Whistler er som sagt en liten by og den har omtrent 20.000 innbyggere, noe som er en god del mer enn det jeg er vant med her hjemme. Stedet er mest kjent som en vinterby og har vintre som er ganske like som i Norge bare varmere og fordi Whistler ligger lenger sør en Norge er det en del varmere der om sommen. Whistler er veldig kjent innen vintersport, skiløypene fra OL i 2010 og det kjente alpintsenteret i Whistler Mountain ligger der. Whistler ligger bare ca 1,5 time unna Vancouver og ca 4 timer unna Seatlle i USA, så det er ikke så langt unna en storby heller! Det er en del kafeer, resturanter og butikker i sentrum og det ser ut som et utrolig koselig sted og jeg tror jeg kommer til å stortrives.

 




 

 Vertsfamilien min består av vertsmor Christine, vertsfar Uli, verstsøstrene Lotte og Nessa, og vertsbrødrene Kai og Felix. Lotte er like gammel som meg og Nessa er ett år yngre enn meg. Kai og felix er tvillinger og er 10 år. Så man kan vell si jeg har kommet til en ordentlig storfamilie! Det jeg vet om familien er at de er en ganske aktiv familie som driver med en del forskjellig aktiviteter. De har også hatt flere utvekslingsstudenter tidligere blant annet fra Tyskland og Japan, og dette året her har de hatt en norsk jente som utvekslingsstudent. Christine er egentlig fra den fransktalende delen av Canada og snakker både engelsk og fransk. Hun jobber for Air Canada og familien har vært på en del turer rundt om i verden. Uli er opprinnelig fra Tyskland, men har bodd i Canada i mange år. Han eier en restaurant og er kokk. Det virker som en veldig koselig familie og jeg gleder meg masse til å bli kjent med de.

Jeg fikk selv velge skolen jeg ville gå på og valget falt på Whistler Secondary School. Det er en ganske liten skole og har rundt 400 elever, noe som er halvparten av det det går på skolen min nå. Skolen har en del ulike sporter som blant annet fotball, volleyball, cheerleadning, cross country, rugby, mountain biking, ice hockey osv. så jeg får se hvilke av de jeg blir med på!

Avreisedatoen er 26.august. Det er kun 94 dager til og det kommer til å gå så fort i og med at vi har sommerferie mesteparten av tiden!! Jeg kommer nok ikke til å oppdatere bloggen før avreise nærmer seg, men jeg kommer til å blogge underveis i året mitt slik at venner og familie kan følge med på hvordan jeg har det og hva jeg holder på med.

- Johanna

 






Johanna Kinstad




Hei, jeg heter Johanna og er 16 år. På denne bloggen kan dere følge meg på mitt år i Canada som utvekslingsstudent.


Legg meg til som venn




Arkiv


· Juni 2015 · Mai 2015 · Mars 2015 · Januar 2015 · November 2014 · Oktober 2014 · September 2014 · August 2014 · Mai 2014



Kategorier


· Blogg · Før avreise · I canada



Søk i bloggen




Linker


· blogg.no · Få din egen blogg!



Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits